Tartarus er naturligvis ikke et reelt eksisterende sted, men et mytologisk: der nede, i en slags endeløst dype fangehull ute i verdensrommet et sted, bak en enorm bronsemur, holdes de første gudene, kaosgudene som Zevs nedkjempet, fanget, og der krysser natt og dag spor – når den ene går inn, går den andre ut, og aldri er begge hjemme samtidig, står det – og der bor Nattas barn, som er brødrene Søvn og Død.
Heller ikke Odysseen beskriver et reelt eksisterende sted, naturligvis, men sjølve ritualet Odyssevs utfører er realistisk, det var slik de døde blei påkalt, og det uklare og vage ved beskrivelsen av veien til Hades – det er som om de seiler inn i ei evig natt – er på en annen måte klart og tydelig: møtet mellom de døde og de levende skjer i et grenseland, hverken her eller der, på et slags ikke-sted ved eksistensens yttersone.
Men mytenes dødsrikenedstigninger kunne også tilbakeføres til konkrete steder i virkelighetens geografi. Om Orfeus, som i den greske tradisjonen virkelig hadde levd, blei det sagt at han steg ned i dødsriket gjennom ei grotte i det som da het Tainaron, og som nå heter Kapp Matapan og er det sydligste punktet i Fastlands-Hellas. Man kan dra dit og se grotta sjøl i dag hvis man vil. Jeg har gjort det, uten at jeg klarte å forbinde det solglitrende havet og det krystallklare vannet inne i hula, som skimret blågrønt under den vesle båten som tok turistene inn i grotta, med det mørket og den evige natta jeg forbinder med dødsriket.
Det finnes mange slike steder som var forbundet med underjorda, som oftest huler og grotter, noen av dem hvorfra det steg giftige dunster, men særlig fire av dem var sentrale, og det var, foruten Kapp Matapan, Acheron i Thesprotia, Avernus i Campania og Herakleia Pontica på sørkysten av Svartehavet. Dette var virkelige steder, ikke mytologiske, ofte med orakler, og der blei også døde manet fram. Sia det ikke var slik at grottene faktisk åpnet seg mot underjorda, er det ingen grunn til å tro at grekerne trodde dødsrikenedstigningene var fysiske foreteelser: grotta var dødsriket. De døde blei også frammanet i kryptlignende rom, hvor oraklene falt i transe.
Spørsmålet er ikke så mye hvor de døde befant seg, hvor Hades og Tartarus lå, og hvordan de så ut, eller hvordan de døde sjelene kunne…
Egil Stray
Jeg hoppet av bussen på Klosteret og gikk ned et av smugene til venstre og ut på veien til Verftet, langs fjorden som skinte blått og var full av små glitrende mynter av lys.
Nede i bakken så jeg Trond, kledd helt i svart som alltid og med en plastpose dinglende i hånden, også det et av hans faste attributter. Han hadde trommestikkene sine i den, visste jeg, og tape og stemmeskruer og hansker og helt sikkert også en cola. Jeg hadde kjøpt en ryggsekk til ham forrige jul, men han hadde ikke tatt hintet.
Neste jul skulle han få en shorts, tenkte jeg og ropte navnet hans.
Han snudde seg og ventet.
– Halloen, sa han.
– Noe nytt? sa jeg og tok ham i hånden.
Han ristet på hodet.
Ansiktet hans var bredt og fregnete, leppene brede, nesa bred, øynene dype og mørke, selv om de var blå. Kroppen ganske kort og kraftig.
Vi hadde vært venner siden barnehagen, så bortsett fra broren min var Trond det mennesket jeg kjente best i verden.
– Som faen at du ikke blir med ut, sa han da vi fortsatte nedover.
– Må jobbe, sa jeg.
Noe svart skjøt ut i tankene.
Liam.
Måtte alt være bra med ham.
– Det må jeg også, det, sa han. – Og jeg må opp fire.
Jeg trakk på skuldrene.
– Jeg er ikke deg. Jeg trenger mer søvn enn det.
– Ikke mange kvelder som dette i løpet av et år, sa han.
– Ikke her i byen, i alle fall! sa jeg. – Vi får se. En øl eller to burde vel gå.
– Du blir mindre rock’n roll for hver måned som går, du er klar over det? sa han. – Samboer helt plutselig, og jobb i barnehage.
– Og det sier du? Som bor hos mamma og pappa og jobber som konditor?
– Jeg legger meg i alle fall ikke klokken halv ti.
– Men du begynner å gjespe i sekstiden, sa jeg. – Husker du da vi så Ziggy Stardust-filmen på filmklubben? Å nei, det gjør du jo nok ikke, for du sov gjennom hele jævla filmen.
Nedenfor oss dukket den gamle sardinfabrikken opp.
– Jeg har kanskje en ny låt, forresten, sa jeg.
– Å ja? sa Trond. – Det er gode nyheter.
– Vet ikke hvor bra den er. Egentlig har jeg bare teksten. Og så en slags idé om hvordan den skal gå.
– Bra, sa han.
– Det er akkurat det den kanskje ikke er, sa jeg. – Jeg tør ikke engang si hva den heter, så dum er den.
– Hva heter den?
– Skal vi gå rundt og se om de er her? sa jeg og nikket mot utekafeen på baksiden.
– Ikke lur deg unna, sa han. – Hva heter den?
Jeg så på ham og smilte uten å si noe. Han smilte tilbake.
Frode og Kenneth satt ved et av bordene med hver sin øl foran seg og gitarkassene på gulvet. De vinket til oss, og vi gikk bort til dem.
– Emil har en ny låt, sa Trond. – Men han tør ikke engang å si hva den heter.
– «Storm i hjertet», sa jeg.
– Er det slutt med Mathilde, eller? sa Frode og lo.
– Hva er best, det er en storm i mitt hjerte eller det er en storm i hjertet mitt?
– Begge deler høres bra ut, sa Trond.
– Synes begge deler høres ganske teit ut, sa Frode.
Skulle likt å se deg komme opp med noe bedre, tenkte jeg, men sa ingenting. Frode kunne være en dritt iblant, men jeg hadde aldri spilt med en bedre gitarist. Han gjorde aldri for mye, og det han gjorde, var alltid rett.
– Vi kan alltids flikke på teksten, sa jeg. – Har dere hentet nøkkelen?
Kenneth, som så godt som aldri sa noe om han ikke ble spurt, nikket.
De drakk opp, og vi gikk inn i den gamle fabrikkbygningen og bort til øvingsrommet. Da vi hadde plugget inn og stemt ferdig, vibrerte mobilen i lommen. Det var Mathilde.
Hvorfor var du sur i parken? Jeg ELSKER deg, vet du vel, skrev hun.
Var ikke sur! skrev jeg. Bare sliten etter jobben. Du er alt jeg vil!
Jeg skulle akkurat til å legge den tilbake da hun sendte en ny melding.
Kan du ikke besøke meg på jobben etterpå?
Ingenting jeg heller vil! skrev jeg og merket at de andre stod demonstrativt urørlige og ventet på meg. Jeg stakk mobilen i lomma.
– Beklager, sa jeg. – Skal vi kjøre gjennom settet først?
En times tid senere, da vi hadde dratt gjennom alle låtene, tok vi en pause. Frode og Kenneth gikk ut for å røyke, Trond og jeg ble sittende inne.
Jeg leste gjennom teksten og fikk mest lyst til å la den ligge, men sendte den likevel til de andre.
Først er det helt stille
så kommer vinden,
å, så kommer vinden
Så kommer regnet
å, så kommer regnet
Og stormen bryter løs
et aller helvetes øs
Det er en storm i hjertet mitt
Regn og vind
i et såret sinn
Det er en storm i hjertet ditt
regn og vind
i et såret sinn
Hjertets gater er tomme for folk
Ordene dine er som stikk av en dolk
Hjertets trær suser
hjertets hav bruser
Hjertets himmel er svart
hjertets regn er hardt
Det er en storm i hjertet mitt
Regn og vind
i et såret sinn
Det er en storm i hjertet ditt
regn og vind
i et såret sinn
Først er det helt stille
så kommer vinden,
å, så kommer vinden
Så kommer regnet
å, så kommer regnet
Og stormen bryter løs
et aller helvetes øs
Det plinget i telefonen til Trond bak meg.
– Veldig bra, Emil, sa han et øyeblikk senere.
– Mener du det? sa jeg og snudde meg mot ham. Han satt foroverbøyd med albuene mot lårene, telefonen i hånden.
– Ja, kjempebra, sa han.
– Takk, sa jeg.
Like etter banket det på døren, og jeg gikk for å åpne.
– Hjertet måtte fjerte! sa Frode.
– Veldig morsomt, sa jeg.
– Du har kranglet med Mathilde, sa han og satte opp sitt bredeste smil.
– Kan vi bruke den, eller kan vi ikke? sa jeg og gikk bort og satte meg, løftet gitaren opp.
– Det kan vi, sa han. – Men suse/bruse-rimet er kanskje ikke det mest originale.
– Du har selvfølgelig rett i det, sa jeg. – Men jeg synger bare litt mumlete der, så er det ingen som hører det. Michael Stipe-style.
– Eller vi kan bare ta det ut, sa han. – Skulle ikke gjøre noe til eller fra.
– Hva med «hjertets trær faller om», sa jeg. Og så noe som rimer på «om»?
– Brum! sa Frode. «Hjertets bjørn sier brum».
Jeg fikk tårer i øynene, og snudde meg vekk. Nå var det faen meg nok, tenkte jeg, blunket noen ganger mot veggen, skrudde av forsterkeren, tok av reima og la gitaren i kassen.
– Hva holder du på med? sa Frode. – Jeg bare kødda! Det var ikke sånn ment!
Jeg tok kassen i hånden og gikk mot døren. Jeg visste at jeg ikke burde si noe, bare gå og gi dem noe å tenke på.
– Jeg har fått nok av deg, sa jeg og så på Frode. – Jeg la faktisk sjela mi i den teksten.
Han slo ut med armene.
– Men herregud, mann, jeg bare kødda, jo! Hvor selvhøytidelig går det an å bli?
Jeg smelte døren igjen og gikk langsomt gjennom den tomme gangen. Stanset på plassen utenfor for å gi dem en sjanse til å komme etter meg.
Ingen kom.
De satt vel der inne og lo av meg.
Men det var mitt band. Det var mine låter.
Jeg begynte å gå oppover bakken.
Jeg var fortsatt sulten. Og Burger King lå bare noen hundre meter unna. Det var i alle fall billig. Og jeg bestemte selv hva jeg ville gjøre.
Alle vinduene i etasjene over meg stod på vidt gap, og de små restaurantene som hadde uteservering i bakgårdene, var alle fulle.
Men hva var det?
Et dyr løp bortover langs veggen. De foran meg stanset opp. Det var en rotte! Den krysset smuget i sikksakk mellom alle menneskene og forsvant inn porten på den andre siden.
En dame hvinte. Folk så på hverandre. I noen sekunder lød det opphissede stemmer. Så satte alle seg i bevegelse igjen, og alt ble som vanlig.
De sier at det alltid er seks andre rotter i nærheten når du ser en, tenkte jeg og så rundt meg mens jeg gikk. Jeg hadde sett rotter mange ganger her i byen, særlig i bakgården til butikken, men bare om kvelden og natten. Aldri om dagen.
Jeg hadde aldri skjønt hvorfor rotter liksom var så ekle. De var ikke særlig fine, ikke som gauper eller ugler, akkurat, men de var heller ikke særlig stygge. Pelsen var kort og tett, halen lignet en liten pisk, og framlabbene så ut som små hender med fingrer når de holdt noe i dem.
Over øyene var sola på vei ned, så jeg måtte knipe øynene sammen for å se noe da jeg kom ut av smuget. Det var svart av folk ute på brygga og langs fisketorget. Også på denne siden av veien var det tettpakket. Jeg banet meg vei mellom dem, glad for musikken som satte meg i en annen verden, gjorde alle ansiktene fjerne og uvedkomne.
Folk var så like. De hylte når de så en rotte, de gikk ut på byen når sola skinte, de giftet seg og fikk barn og gjorde karriere, og så døde de.
Hva var vitsen da? Med å ha blitt forfremmet til avdelingsdirektør eller partner i advokatfirmaet eller hva de nå drev på med? Som de jobbet så hardt for å få til?
Og så lå de der dypt nede i jorda.
Hvem brydde seg om de viktige jobbene deres da?
Jeg gikk over til den andre siden av Torgallmenningen, inn Strandgaten og bort til Burger King, hvor det heldigvis nesten ikke var et menneske og lufta var deilig og kald.
Valget stod mellom en Bacon King og en Double Steakhouse. Jeg hadde ikke spist hele dagen, så jeg bestemte meg til slutt for en Double Steakhouse med ekstra pommes og en Cola Light.
Munnen var full av vann da jeg bar brettet bort til et av de innerste bordene og satte meg ned.
Selv om jeg gapte så høyt jeg klarte, klarte jeg ikke gape over hele burgeren, litt av brødet gnurte mot overleppa da kjøttsaften fylte munnhulen og alt blandet seg med alt, bacon, oksekjøtt, burgerbrødet, løk, tomat, salat, ketsjup.
Jeg sparte alltid chipsen til slutt, det var så stor forskjell på de to rettene at jeg ikke likte å blande dem. Den ene saftig og åpen, den andre hard og tørr med det gode, myke kapslet inn. Hamburgeren gikk fort å spise, chipsene tok lengre tid, for jeg dyppet dem i ketsjup og spiste dem en og en.
Likevel ble jeg altfor fort ferdig.
Jeg tørket meg rundt munnen med servietten og lurte på hva jeg skulle gjøre nå. Inntil veggen hadde en mann satt seg ned. Han var kledd som om han jobbet på universitetet, med blå jeans, hvit skjorte, brun dressjakke, brune sko. Leppene hans var skjeve og sjarmerende, ansiktet så ut som på en attenåring, mens resten av han sa trettiårene, kanskje til og med førtiårene.
Han satt og kikket tankefullt ut av vinduet og så ikke meg.
Jeg var egentlig mett, men jeg hadde lyst på mer. Det naturlige ville være å ta en milkshake til dessert, det gjorde man jo. Men det var så mange kalorier at jeg like gjerne kunne ta en hamburger til, kanskje den Bacon King-en jeg hadde vurdert.
Hadde jeg virkelig lyst på det?
Ja.
Hvorfor skulle jeg ikke gjøre det da? Hvis jeg hadde lyst? Hvem eller hva i meg var det som sa nei?
Fornuften. Den dårlige samvittigheten.
Burde vise litt styrke og gå.
Det var jo akkurat disse situasjonene som gjaldt.
Jeg tok fram telefonen og googlet «Orfeus». En Wikipedia-artikkel om en gresk gud kom opp. Det måtte være navnet på et teaterstykke eller en opera. Kjente jeg han rett, var det en opera.
Jeg søkte «orfeus opera».
Glucks Orfeus og Euredike måtte det være.
Uten å tenke meg om eller se på prisen bestilte jeg en billett til onsdag. Så bar jeg brettet bort til sorteringsstasjonen, tømte ut resten av colaen, stappet begeret nedi hullet, kastet resten av emballasjen og gikk bort til disken og bestilte en Bacon King og en Cola Light.
Da jeg plasserte brettet på bordet foran meg og satte meg ned, så mannen på meg.
– Du spiser for mye, sa han.
Jeg trodde ikke mine egne ører.
Sa han det?
Varm i ansiktet så jeg fort på han.
Han bare smilte.
Hva skulle jeg gjøre nå?
Jeg måtte si noe. Kunne ikke bare sitte der.
Jeg brant av skam.
Jeg grep om hamburgeren og førte den mot munnen, ombestemte meg og senket den.
– Hva faen har du med det å gjøre, sa jeg. Men stemmen min var svak og øynene mine torte ikke møte hans.
Han smilte.
– Jeg er Herren, sa han.
Å, så det var en galning, tenkte jeg, og all skam forsvant.
– La meg i fred, ellers henter jeg personalet, sa jeg.
Han reiste seg og kom mot meg, strøk hånda gjennom håret mitt og gikk ut.
Jeg ble sittende urørlig med munnen åpen og se etter han der han ble borte i gata utenfor.
Hva hendte nettopp nå?
Berøringen hadde vært så god.
Det hadde vært så godt.
Noe mykt og varmt hadde spredd seg gjennom kroppen. Det var som om den hadde blitt fylt opp av olje.
Jeg burde ha blitt forbanna, jeg burde ha anmeldt han, han var en galning og han hadde ingen rett til å ta på meg.
Herregud, for en tulling jeg var.
Ingen hadde tatt på meg på flere måneder. Selvfølgelig ville det føles godt å bli strøket gjennom håret.
«Du spiser for mye», du liksom.
Jeg hadde ikke lenger lyst på mer, men det føltes ikke bra å hive alt sammen heller, så jeg spiste halve hamburgeren og noen chips før jeg gikk bort og kastet restene.
Jeg våknet av at jeg hostet, og forstod først ikke hvor jeg var. Det var nesten helt mørkt rundt meg. Så slo lukten inn, av kjeller og fisk, og jeg husket alt sammen. Det var som ombord i en ballong, tenkte jeg, den hadde sunket langsomt ned gjennom lufta mens jeg hadde sovet, mot livet der nede. Det gjaldt å komme seg opp igjen før det var for sent.
Jeg var tom for røyk, men ikke for drikke, og jeg tømte glasset i en slurk.
– Brrr! sa jeg og ristet på hodet før jeg tok en til.
Jeg kunne ikke være her.
Jeg tok fram telefonen og fant nummeret til Trond Ole.
Tekstet jeg ham, ville han kanskje være opptatt. Bedre bare å dra ut.
Jeg skjenket i glasset med den ene hånda mens jeg fant fram Ingvilds nummer med den andre.
«Jeg må ut en tur», skrev jeg. «Det ligger pizzaer i frysen. Kan du varme dem opp til deg og guttene? Blir ikke lenge.»
Jeg reiste meg og gikk ut med flaska i hånda, lukket døra bak meg og begynte å gå mot bilen da jeg kom på at nøkkelen lå i lomma på jakka som hang i gangen.
– Faen, altså, sa jeg og gikk tilbake, langs huset, åpnet døra så stille jeg kunne og snek meg inn. Det kom TV-lyder fra stua, så guttene satt nok der. Og Ingvild hadde det bra på rommet sitt, hun trengte å hvile litt etter reisen.
Jeg fisket opp nøkkelen og listet meg ut igjen. Idet jeg klikket på låsen og lyktene på bilen flammet opp i det duse skumringsmørket, plinget mobilen.
Jeg satte meg inn og startet motoren før jeg sjekket.
Det var Ingvild.
«Ok», skrev hun.
«Topp!» skrev jeg og la til tre hjerter. Så satte jeg bilen i gir og svingte ut på veien. Kiosken på marinaen burde være åpen, tenkte jeg. Jeg kjørte sakte for sikkerhets skyld, det var ikke lett å vite hvor full jeg egentlig var. Sannsynligvis ikke veldig, siden jeg tenkte på sikkerheten.
Det var en god tanke, og jeg holdt fast i den hele veien ned til brygga. Etter svingen, da veien rettet seg opp, fikk jeg av korken og tok en slurk. Neste kurve kom før jeg hadde fått på korken igjen, så jeg styrte med ei hånd og holdt flaska med den andre.
Parkeringsplassen foran kiosken var tom. Men det lyste i vinduene, og jeg så konturen av en skikkelse der inne. Jeg parkerte og åpnet døra. Med flaska fortsatt i hånda mistet jeg balansen da jeg reiste meg, og måtte ta et par støttende skritt framover.
Ikke så lurt med flaska, kanskje, tenkte jeg, skrudde på korken og la den ned på gulvet foran passasjersetet mens jeg så bort mot kiosken for å se om han eller hun hadde sett noe.
Neida. Han eller hun satt med hodet bøyd, og da jeg nærmet meg, så jeg at ansiktet var svakt opplyst undenifra.
Jeg banket på vinduet med knoken.
Han, for det var en han, en tykkfallen han på kanskje sytten år, kvakk til.
Jeg førte peke– og langfingeren på den ene hånda fram og tilbake foran munnen i det universelle røyketegnet.
Han åpnet luka.
– To tjuepakninger Marlboro, sa jeg.
– Skal bli, sa han.
Jeg stakk kortet inn i leseren han holdt fram foran meg og tastet inn koden, tok pakkene i hånda og gikk tilbake til bilen.
Sittende i forsetet åpnet jeg den ene pakken, fant en lighter i hanskerommet, tente en sigarett og tok et par klunker mens jeg kikket ut på marinaen. Hadde det ikke vært for at flaska snart var tom, kunne jeg godt ha droppet Trond Ole og bare sittet her, tenkte jeg.
I setet ved siden av lyste mobilen opp
Jeg grep den. Det var Ingvild som hadde sendt en tekst.
«Hvor er mamma?» skrev hun.
For helvete. Fikk jeg aldri være i fred?
«Det vet vel ikke jeg», svarte jeg.
Så startet jeg motoren, snudde bilen og kjørte oppover veien, fortsatt med sigaretten i hånda. Det var ingen andre biler ute, og politiet ville aldri i verden ha noen kontroll her ute på denne tiden av døgnet, så jeg var helt trygg, tenkte jeg og satte opp farten.
Mobilen lyste opp igjen. Med blikket på veien famlet jeg etter den, kjente den harde kanten mot hånda, holdt skjermen opp foran meg.
«Hun er ikke her», stod det.
«Ok», skrev jeg og la mobilen fra meg. Veien gikk gjennom skogen, trærne stod svarte på begge sider. På dagen gikk det noen steder an å få et glimt av havet mellom trestammene, og det var alltid vanskelig å avgjøre om suset kom fra trærne eller fra bølgene som slo mot stranden nedenfor.
Jeg senket vinduet og kastet sigaretten ut, tente en ny og tok en slurk av flaska. Jeg satte den i flaskeholderen og kunne ikke begripe at jeg ikke hadde gjort det før. Der stod den trygt også uten kork.
En ny melding kom. Denne gangen lot jeg mobilen ligge.
Veien gjorde en sving, og jeg kom ut på den lange, høyfjellsaktige sletta.
Plutselig begynte det å knase under dekkene, det lød som en rekke små eksplosjoner.
Jeg bråbremset.
Hadde jeg punktert?
Nei.
Det var noe på veien.
Bortover hele veien.
Det så ut som steiner. Men de beveget seg.
Jeg åpnet døra og gikk forsiktig ut.
De nærmeste var kanskje ti meter unna. Jeg gikk bortover mot dem, og så at det var krabber. Hundrevis av krabber.
Det kom en tikkende lyd fra dem.
Å, fy faen.
Hva var dette for noe?
Jeg gikk tilbake til bilen og satte meg inn, lukket døra.
Stadig nye krabber kom ut på veien fra enga.
Jeg drakk opp resten av whiskyen og tente en sigarett.
De var som kallet av en makt. Som dradd mot et lys.
Men på land?
Æsj. De var styrt av instinkter, og hvorfor skulle instinktene ikke bryte sammen når alt annet gjorde det?
Jeg ble sittende lenge og kvie meg før jeg startet motoren, for det gikk ikke an å komme seg over sletta uten å kjøre over dem. Idet jeg hadde tatt meg sammen nok til å sette bilen i gir og langsomt rulle framover, flammet himmelen opp like over åsen i enden av sletta.
Det så ut som om skogen brant.
Men det var et himmellegeme, forstod jeg, for lyset steg og var bare noen øyeblikk senere klar av åsen.
Det var en stjerne.
Og for en stjerne det var.
Jeg skrudde av motoren og gikk ut, støttet meg mot panseret og kikket opp mot den. Bak meg, i passasjersetet, lyste mobilen opp igjen.
Jeg åpnet boksen og tok en slurk, tente en røyk og forsøkte å lese litt. Det var Islands in the Stream av Hemingway jeg holdt på med, men den karibiske verdenen handlingen fant sted i, klarte ikke å holde seg oppe i det soldrukne, nordiske kystlandskapet jeg hadde rundt meg. Jeg så granskoger, hytter og rullesteinsstrender der det skulle være palmer og koloniale murhus. Jeg var også litt for trøtt til å kunne konsentrere meg. Og så var varmen rett og slett plagsom.
Jammen litt av en smeigedag, tenkte jeg og la boken fra meg på bordet ved siden av. Smeigedag var nok forresten ikke det rette ordet. Det var jo ment som noe ubetinget godt, de fantastiske sommerdagene som mirakuløst kunne åpne seg her etter det lange vinterhalvåret, men denne varmen hadde noe sykelig ved seg og var vanskelig å nyte.
Skjønt, å dømme etter antallet plastskjell som hadde begynt å pløye vannet der ute, med og uten seil, var det nok av folk som gjorde akkurat det.
Inne på soverommet ringte telefonen. Jeg stumpet røyken og gikk inn, bøyde meg over mobilen for å forsøke å se nummeret på den vesle skjermen i det lyse rommet.
Det var Camilla.
Hva ville hun nå, da?
Jeg ventet til ringingen sluttet. Så satte jeg telefonen på lydløs og stakk den i skjortelomma, tok på meg et par shorts, en stråhatt og et par solbriller, gikk ut på den andre sida, satte meg på sykkelen og syklet ned den smale grusveien, forbi flytebryggene i vika og inn på hovedveien – som ikke var stort bredere enn grusveien, men av asfalt.
Den varme lufta sto i søyler mellom trærne, og lukta av skog, av bar, tørre blader, solbaket jord, kom i bølger da jeg syklet bortover.
Geiterams i grøfta og i skrenten ned mot vannet, bringebærbusker inntil autovernet.
Hun hadde ringt kvelden før. Da hadde jeg tatt den. Tabbe. Hun sa at hun skulle reise til Roma og at jeg måtte ha Viktor ei uke. På en dags varsel!
Jeg hadde sagt at jeg ikke kunne, at det var umulig for meg å få det til på så kort varsel.
Jeg hadde vært vennlig og rasjonell. Hun hadde blitt sint. Ja, rasende.
Det var jo urimelig, for å si det mildt.
Hvorfor sa du ikke bare fra før? hadde jeg sagt. Det hadde ikke vært noe problem.
Men jeg fikk vite det idag, sa jeg jo! ropte hun. Du har ham jo aldri! Og det er en sjanse for meg, jeg kan ikke si nei til det!
Du behøver ikke rope, sa jeg. Hva med foreldrene dine?
De er i fuckings Thailand!
Broren din, da?
Men du er faren. For faen, Egil!
Du kan jo ta ham med deg, da? sa jeg.
Hun hadde slengt på røret.
Jeg savnet jo gutten, det var ikke det. Men han kunne ikke bare komme. Jeg måtte forberede meg, stille meg inn på det. For når han var her, handlet det ikke om noe annet. Han tok all plass.
Stigningen opp mot skauen begynte, og jeg reiste meg på sykkelen.
Blåbærlyng og røsslyng og mose innover skogbunnen. Hvitt skimmer fra alle bjørketrærne langt der inne, hvor myra begynte.
Hvorfor var ikke det godt nok? Hvorfor var ikke det nok i seg sjøl?
Inne i skauen var det om mulig enda varmere, og jeg kjente hvordan svetten lå som et belte fra nakken og ned langs ryggen på skjorta da jeg satte meg ned igjen og tråkket bortover veien.
Jeg er her, akkurat nå.
Det er nok.
Ingen smartphone, bare en liten Nokia, ingen GPS, ingen motor, bare pedalene, hjulene, den varme lufta mot kroppen, skauen.
De siste kilometerne var lette, enten slette eller slak nedforbakke, og etter et kvarters tid var jeg framme ved stedet Arne hadde krasjet natten før. Jeg leide sykkelen ned stien mot rullesteinsstranda, bar den over steinene der og inn i skauen på den andre sida, hvor vika jeg hadde fortøyd båten, lå. Det var et slit, det vokste store slåpekjerr der, og nyperosebusker med torner som jeg måtte løfte sykkelen over før jeg sjøl kunne følge etter, og de lave, vindpressede grantrærne, som mer lignet busker, var også vanskelige å forsere bærende på en sykkel. Alt på grunn av den idioten Arne, tenkte jeg og satte fra meg sykkelen for å ta en liten pause.
På en merkelig måte solte han seg i glansen av Toves galskap. Det gjorde ham viktig, så det ut som om han trodde.
Men angst, det er helvete. Depresjon, helvete. Psykose, helvete.
Stien jeg sto på, var av tørr jord, full av små pinner og gule barnåler, omkranset av steiner og kratt. Sola skinte rett på den og ga alt et gyllent skjær, det var som om hver liten ting hadde en egen glorie. Jeg tente meg en røyk og så ei stor maurtue litt lenger inne, på ei bitteliten glenne mellom noen skakkvokste, nokså lave furuer.
Jeg skjøv greinene til side og gikk bort til den, satte meg på huk med sigaretten i hånda. Tua krydde av maur, hele overflata beveget seg som om den var levende og tilhørte ett dyr. Et øyeblikk seinere krøp den første mauren opp på foten min. Brun og svart, med de perfekte små kuleleddene sine, jaget den uredd oppover sandalremmen. Flere fulgte. Jeg lurte på hva de ville. Bite meg for å få meg bort? Eller trodde de jeg var et slags tre som de kunne klatre på?
Jeg børstet dem forsiktig vekk, reiste meg og tok noen skritt tilbake.
Inntil trestammen ved siden av meg, glinsende i sollyset, lå noe merkelig noe. Først trodde jeg at det var ei jakke, halvråtnet og uformelig, men da jeg bøyde meg ned foran det, så jeg at det måtte være en slags ham. Den var tørr og halvt gjennomsiktig, som ormeskinn man kunne finne i skauen på våren, men det var ikke ormeskinn, den var altfor stor til det.
Jeg grep den forsiktig mellom tommel– og pekefinger og trakk den fram.
Jøssenavn.
Den var omtrent så lang som et barn.
Hva slags dyr kunne den ha tilhørt?
Tynn, tørr og skjellaktig var den.
Jeg rettet meg opp og så rundt meg.
Det var heilt stille, ikke engang havet ga lyd fra seg.
Jo: en båtmotor høyt oppe i registeret, den fór forbi mot havgapet i vest.
I sånne tilfeller skulle jeg gjerne hatt en smartphone, tenkte jeg og gikk bort til sykkelen igjen. Så jeg kunne tatt et bilde av hammen, hvis det var det det var, og kanskje googlet den også. Samme med morgenstjerna, den underlige dobbeltreferansen i Bibelen til Djevelen og Jesus. Nå måtte jeg sitte og bla.
Men det var ikke noe stort offer, akkurat. Egentlig var det bedre. Da blei det tid mellom spørsmål og svar, eller rom: en strekning måtte tilbakelegges. Et arbeid måtte utføres.
Kunnskapen var den samme, men anstrengelsen økte dens verdi.
Var det ikke sånn?
Eller var det bare nok en åttitallstanke? Da motstand var et kvalitetstegn? Støy i musikken, uleselighet i litteraturen?
Jeg løftet sykkelen, la ramma på skuldra og gikk det siste stykket gjennom skauen og ned til båten, som lå akkurat der jeg hadde fortøyd den, med motoren og alt på plass. Jeg løsnet fortøyningen og halte den inn, dro den et lite stykke opp på den vesle stranda, la sykkelen ombord, skjøv den ut mens jeg sjøl vasset etter, kløv ombord, dro opp dreggen, startet motoren og begynte å kjøre langsomt utover.
Det var like steikende varmt, men varmen føltes friskere her, i det åpne.
Jeg snudde meg og så bølgene bre seg ut i en v bak meg, landskapet som liksom gikk havet i møte der det senket seg ned mot vannflata med stadig lavere vegetasjon heilt til det bare gled uti og forsvant.
Jeg tok fram telefonen for å se om Camilla hadde skjelt meg ut per tekstmelding som jeg antok. Det var så lyst at jeg både måtte bøye meg fram og skjerme med hånda for å lage nok skygge til å se.
Joda, en melding fra henne.
Jeg åpnet den.
Viktor sitter på bussen på vei til deg. Du henter ham på busstasjonen ti over halv tolv. Camilla.
Hva i helvete?
Hadde hun blitt gal?
Det kunne hun ikke gjøre.
Vi hadde jo ingen avtale!
Hva om jeg var sjuk?
Og jeg sa jo til henne at jeg ikke kunne!
Jeg kan jo ikke!
Og hvem skal ha ham da?
Tenker hun ikke på hans beste?
Jeg hadde mest lyst til å kaste telefonen på sjøen, men jeg besinnet meg, la den ved siden av meg på tilja og økte farten til jeg kom i plan.
Helvetes kjerring.
Halv tolv?
Det var jo nå snart! Jeg våknet av at jeg hostet, og forstod først ikke hvor jeg var. Det var nesten helt mørkt rundt meg. Så slo lukten inn, av kjeller og fisk, og jeg husket alt sammen. Det var som ombord i en ballong, tenkte jeg, den hadde sunket langsomt ned gjennom lufta mens jeg hadde sovet, mot livet der nede. Det gjaldt å komme seg opp igjen før det var for sent.
Jeg var tom for røyk, men ikke for drikke, og jeg tømte glasset i en slurk.
– Brrr! sa jeg og ristet på hodet før jeg tok en til.
Jeg kunne ikke være her.
Jeg tok fram telefonen og fant nummeret til Trond Ole.
Tekstet jeg ham, ville han kanskje være opptatt. Bedre bare å dra ut.
Jeg skjenket i glasset med den ene hånda mens jeg fant fram Ingvilds nummer med den andre.
«Jeg må ut en tur», skrev jeg. «Det ligger pizzaer i frysen. Kan du varme dem opp til deg og guttene? Blir ikke lenge.»
Jeg reiste meg og gikk ut med flaska i hånda, lukket døra bak meg og begynte å gå mot bilen da jeg kom på at nøkkelen lå i lomma på jakka som hang i gangen.
– Faen, altså, sa jeg og gikk tilbake, langs huset, åpnet døra så stille jeg kunne og snek meg inn. Det kom TV-lyder fra stua, så guttene satt nok der. Og Ingvild hadde det bra på rommet sitt, hun trengte å hvile litt etter reisen.
Jeg fisket opp nøkkelen og listet meg ut igjen. Idet jeg klikket på låsen og lyktene på bilen flammet opp i det duse skumringsmørket, plinget mobilen.
Jeg satte meg inn og startet motoren før jeg sjekket.
Det var Ingvild.
«Ok», skrev hun.
«Topp!» skrev jeg og la til tre hjerter. Så satte jeg bilen i gir og svingte ut på veien. Kiosken på marinaen burde være åpen, tenkte jeg. Jeg kjørte sakte for sikkerhets skyld, det var ikke lett å vite hvor full jeg egentlig var. Sannsynligvis ikke veldig, siden jeg tenkte på sikkerheten.
Det var en god tanke, og jeg holdt fast i den hele veien ned til brygga. Etter svingen, da veien rettet seg opp, fikk jeg av korken og tok en slurk. Neste kurve kom før jeg hadde fått på korken igjen, så jeg styrte med ei hånd og holdt flaska med den andre.
Parkeringsplassen foran kiosken var tom. Men det lyste i vinduene, og jeg så konturen av en skikkelse der inne. Jeg parkerte og åpnet døra. Med flaska fortsatt i hånda mistet jeg balansen da jeg reiste meg, og måtte ta et par støttende skritt framover.
Ikke så lurt med flaska, kanskje, tenkte jeg, skrudde på korken og la den ned på gulvet foran passasjersetet mens jeg så bort mot kiosken for å se om han eller hun hadde sett noe.
Neida. Han eller hun satt med hodet bøyd, og da jeg nærmet meg, så jeg at ansiktet var svakt opplyst undenifra.
Jeg banket på vinduet med knoken.
Han, for det var en han, en tykkfallen han på kanskje sytten år, kvakk til.
Jeg førte peke– og langfingeren på den ene hånda fram og tilbake foran munnen i det universelle røyketegnet.
Han åpnet luka.
– To tjuepakninger Marlboro, sa jeg.
– Skal bli, sa han.
Jeg stakk kortet inn i leseren han holdt fram foran meg og tastet inn koden, tok pakkene i hånda og gikk tilbake til bilen.
Sittende i forsetet åpnet jeg den ene pakken, fant en lighter i hanskerommet, tente en sigarett og tok et par klunker mens jeg kikket ut på marinaen. Hadde det ikke vært for at flaska snart var tom, kunne jeg godt ha droppet Trond Ole og bare sittet her, tenkte jeg.
I setet ved siden av lyste mobilen opp
Jeg grep den. Det var Ingvild som hadde sendt en tekst.
«Hvor er mamma?» skrev hun.
For helvete. Fikk jeg aldri være i fred?
«Det vet vel ikke jeg», svarte jeg.
Så startet jeg motoren, snudde bilen og kjørte oppover veien, fortsatt med sigaretten i hånda. Det var ingen andre biler ute, og politiet ville aldri i verden ha noen kontroll her ute på denne tiden av døgnet, så jeg var helt trygg, tenkte jeg og satte opp farten.
Mobilen lyste opp igjen. Med blikket på veien famlet jeg etter den, kjente den harde kanten mot hånda, holdt skjermen opp foran meg.
«Hun er ikke her», stod det.
«Ok», skrev jeg og la mobilen fra meg. Veien gikk gjennom skogen, trærne stod svarte på begge sider. På dagen gikk det noen steder an å få et glimt av havet mellom trestammene, og det var alltid vanskelig å avgjøre om suset kom fra trærne eller fra bølgene som slo mot stranden nedenfor.
Jeg senket vinduet og kastet sigaretten ut, tente en ny og tok en slurk av flaska. Jeg satte den i flaskeholderen og kunne ikke begripe at jeg ikke hadde gjort det før. Der stod den trygt også uten kork.
En ny melding kom. Denne gangen lot jeg mobilen ligge.
Veien gjorde en sving, og jeg kom ut på den lange, høyfjellsaktige sletta.
Plutselig begynte det å knase under dekkene, det lød som en rekke små eksplosjoner.
Jeg bråbremset.
Hadde jeg punktert?
Nei.
Det var noe på veien.
Bortover hele veien.
Det så ut som steiner. Men de beveget seg.
Jeg åpnet døra og gikk forsiktig ut.
De nærmeste var kanskje ti meter unna. Jeg gikk bortover mot dem, og så at det var krabber. Hundrevis av krabber.
Det kom en tikkende lyd fra dem.
Å, fy faen.
Hva var dette for noe?
Jeg gikk tilbake til bilen og satte meg inn, lukket døra.
Stadig nye krabber kom ut på veien fra enga.
Jeg drakk opp resten av whiskyen og tente en sigarett.
De var som kallet av en makt. Som dradd mot et lys.
Men på land?
Æsj. De var styrt av instinkter, og hvorfor skulle instinktene ikke bryte sammen når alt annet gjorde det?
Jeg ble sittende lenge og kvie meg før jeg startet motoren, for det gikk ikke an å komme seg over sletta uten å kjøre over dem. Idet jeg hadde tatt meg sammen nok til å sette bilen i gir og langsomt rulle framover, flammet himmelen opp like over åsen i enden av sletta.
Det så ut som om skogen brant.
Men det var et himmellegeme, forstod jeg, for lyset steg og var bare noen øyeblikk senere klar av åsen.
Det var en stjerne.
Og for en stjerne det var.
Jeg skrudde av motoren og gikk ut, støttet meg mot panseret og kikket opp mot den. Bak meg, i passasjersetet, lyste mobilen opp igjen.
Drønnet fra Torungen: Tåkeluren
Jeg la på og rundet hjørnet, gikk ned bakken mot Hotell Norge. En liten, svarthåret østeuropeer satt på huk på fortauet med en lue i hånden. Han kunne umulig dra inn noe særlig der, tenkte jeg, det var bare et sted man passerte, og skulle du først tigge, måtte du jo gjøre det et sted hvor folk naturlig stanset, eller et sted hvor de brukte penger og fikk dårlig samvittighet. Utenfor supermarkeder var det beste, folk kom jo med trillevogner fulle av mat og så stakkaren som de trodde sultet, klart de ga da.
Han myste opp mot meg da jeg gikk forbi. Jeg så ingen øyne, bare to rynkete, smale hudfolder.
Jammen bøyde han ikke hodet mot marken.
Sånne gester hadde ikke blitt sett her i byen på hundre år, det var jeg sikker på.
Jeg ble ille til mote, og så vekk.
Hvorfor skulle de absolutt ydmyke seg når de først kom hit?
Jeg var ingen tilhenger av kommunismen, men opplegget med to blokker, en god og en ond, én hvor kapitalismen rådet og én hvor staten var alt, og så klynger av fattige land i utkanten hvor den faktiske kampen ble utkjempet, hadde tross alt vært stabilt.
Jeg husket demonstrasjonene fra den gangen, togene med mennesker som kom inn på Torgallmenningen, fulle av flagg og bannere. Mot USA, mot krigen i Vietnam, mot NATO, mot atomvåpen. De demonstrerte mot seg selv, det forstod jeg allerede da, selv om jeg bare var i begynnelsen av tenårene.
Men nå demonstrerte ingen lenger heller, tenkte jeg og så utover plassen, som var full av mennesker. En klynge ungdommer satt på den blå steinen, på trappene bortenfor satt det flere, over plassen myldret det av folk på vei til og fra.
Jo, forresten, de demonstrerte for klimaet og mot apokalypsen. Men det var jo som å være for livet og mot døden.
Sorgallmenningen, hadde jeg kalt den i en artikkel en gang.
Hadde fått mange positive tilbakemeldinger på den.
Jeg gikk de få meterne opp til uteserveringen og speidet innover bordene med alle de lysende halvliterne for å se om det skulle være noen kjente der. Det var det ikke.
Jeg kunne godt sitte alene, men det så ikke ut til å være ett eneste ledig bord.
Faen, så varmt det var!
Takk og lov at jeg hadde jakken på meg. De store svetteringene under armene fikk meg til å se usunn ut. Og jeg kunne jo ikke godt si til folk at jeg egentlig var i god form.
Kanskje Ole Bull?
Jeg kikket oppover. Jo, det var mer glissent der oppe.
I det samme reiste fire stykker seg fra et bord. Jeg tenkte meg ikke om to ganger, for to jenter som hadde stått ved baren var alt på vei mot dem, men bante meg fram mellom bordene og fikk lagt hånden på den ene stolryggen og sagt, ledig her? bare sekunder før de to jentene nådde fram.
– Jada, sa en i selskapet. – Her er det bare å sitte.
– Takk, sa jeg og slo beklagende ut med hendene til jentene før jeg satte meg ned.
– Kan vi kanskje dele bordet med deg? sa den ene.
Jeg ristet på hodet.
– Det kommer flere snart, sa jeg. – Beklager.
De snudde seg og gikk tilbake til baren. De måtte være studenter, og da på et humaniorafag, ville jeg tro, etter klærne å dømme.
Lange og smekre, begge to.
Skulle jeg kanskje ha sagt ja til å dele bordet? tenkte jeg og tente en sigarett mens jeg så bort på dem der de hadde inntatt sine tidligere posisjoner, et glass hvitt i den ene hånden, den andre hvilende med albuen mot bardisken, ringlende øredobber, stadige blikk utover.
De ville ha blitt nysgjerrige hvis jeg hadde sagt at jeg var kulturjournalist, og helt garantert villet prate.
Men for det første måtte jeg ha gått gjennom en hel masse dritt for å nå fram til dem, for det andre var de bare et par og tyve, og da måtte jeg nok imponere dem over evne for å få knulle en av dem.
Så ærlig måtte jeg være.
Jeg bøyde pannen mot armen og strøk bort svetten med jakkeermet. Da jeg igjen plasserte sigaretten i munnen, møtte jeg blikket til en dame som nikket såvidt og smilte halvhjertet mens hun vinket med en minimal håndbevegelse. Hun hadde mørkt krøllete hår og var i femtiårene, en veske over brystet selv om hun satt ned. Jeg visste hvem det var, men husket det ikke, ga henne likevel et lite nikk tilbake, og så kom jeg på det, det var en av Turids tidligere kolleger.
Hele bordet var fullt av Turids tidligere kolleger, skjønte jeg så.
Ville være rart om jeg ikke gikk bort til dem.
Men da måtte jeg ta av meg jakken for å holde plassen.
I det samme stanset en av servitørene foran bordet mitt. Han var kledd som en ordentlig kelner med hvit skjorte og svarte bukser, men ansiktet manglet enhver form for verdighet. En tenåring med tomme øyne og store lepper som han tydeligvis ikke klarte å lukke.
– En pils, sa jeg.
– Hansa på fat? sa han.
– Selvfølgelig, sa jeg. – Hva tror du egentlig?
Jeg smilte. Han smilte ikke tilbake.
Mens jeg ventet på ølen, tok jeg fram mobilen og sjekket hva som hendte i avisen. Toppsaken var en sprengningsulykke i Arna, en død og en skadet. Det var jo ikke verdt en notis engang, men det hadde nettopp hendt, så de kjørte det på topp. Neste var byrådsmedlem Rafaelsens innrømmelse at han hadde forfalsket reiseregninger.
Hvem har ikke det?
Først som tredjesak hadde de forsvinningen. Søket trappes opp etter de fire ungdommene, var nyheten. Altså hadde de ingenting nytt.
Den saken kriblet jeg litt etter å sette tennene i, det måtte jeg innrømme. Det var nemlig ikke fire «ungdommer», det var fire medlemmer i et death metal-band. De poserte med hakekors – og sa at det var et urgammelt indisk symbol – de brukte griseblod på konsertene sine, og de dyrket djevelen, men de var så korkede at de samtidig også dyrket Odin og alt norrønt.
Egentlig var de bare en gjeng tynne, kvisete gutter fulle av sosial angst og skrekk for kvinner, men det sort messe-tullet de drev med og alle volds– og dødssymbolene de omga seg med, virket, folk trodde at de var harde og tøffe og onde.
De hadde vært forsvunnet i fire dager nå. Jeg gjettet på at de hadde begått kollektivt selvmord og lå inne i skogen et sted. Avisen hadde intervjuet noen av foreldrene, helt vanlige middelklassemennesker ute i Åsane, de var fra seg av fortvilelse, selvfølgelig, og jeg måtte le litt da jeg så det, for om de fire var i live, ville foreldrene med den reportasjen ha ødelagt alt de hadde bygd opp. Kom hjem, Helge!
Torgallmenningen lå nesten folketom foran meg da jeg gikk mot hotellet. Bare en og annen nattevandrer var å se. Hotellet lå i en av sidegatene, jeg hadde booket rommet fra taxien. Det føltes underlig å gå der. Jeg krysset den samme plassen flere ganger i uken, og hadde gjort det nesten hele livet – dette var min by, her hadde jeg vokst opp, her hadde jeg tilbrakt alle mine yrkesaktive år – men all fortrolighet, all tilhørighet var plutselig som blåst bort. Jeg skulle egentlig ikke være her, tenkte jeg, det måtte være det som skapte avstanden.
Det var som om jeg hadde satt hele livet mitt til side.
At jeg for en natt var en annen.
Ei jente i tjueårene stod bak disken i resepsjonen, hun kastet et blikk på meg da jeg kom inn gjennom døren, deretter fortsatte hun å stirre ned mot skjermen foran seg. Jeg hørte tastaturet klakke. Ansiktet hennes var blekt og litt lubbent, og stod liksom ikke helt i stil med den nette kroppen, som var formelt kledd i en blå jakke, blått skjørt og hvit bluse. Leppene hennes var for røde, men håret hennes var tykt og vakkert, så jeg, og fikk lyst til å være henne. Hun hadde nok ingen problemer, og om hun hadde, ingen jeg ikke hadde kunnet løse.
– Kathrine Reinhardsen, sa jeg. – Jeg ringte nettopp og bestilte et rom til imorgen.
Hun så opp og smilte.
– Hei, og velkommen, sa hun. – Jeg har gjort klar nøkkelen til deg. Hvis du bare skriver under der?
Hun la et ark og en penn på disken, og da jeg hadde skrevet under, rakte hun meg nøkkelen.
– Du har fått et rom i fjerde etasje. Heisen er der borte. Frokost mellom sju og ti. Ok?
– Takk, sa jeg.
– Ingen årsak, sa hun. – God natt!
– God natt, sa jeg og trillet kofferten etter meg bort til heisen. Veggene i den var dekket av speil, og jeg stirret ned i gulvet da den gled oppover.
Ingen lyder var å høre fra rommene da jeg gikk bortover den teppelagte korridoren. Jeg låste opp døren i enden og gikk inn på rommet, som var mye mindre enn jeg hadde forestilt meg da jeg hadde fått denne vanvittige ideen.
Nå følte jeg meg bare dum.
Jeg lot kofferten stå uåpnet midt på gulvet og la meg på sengen uten å ta av meg hverken klærne eller skoene.
Nå sov de der hjemme, familien min.
Og jeg lå her.
Hva skulle jeg gjøre?
Gå til en bar?
Det ville bare gjøre det verre.
Men kanskje gå en tur?
Jeg reiste meg, la nøkkelkortet i innerlommen på kåpen og gikk ut igjen. Først ned til Hurtigbåtterminalen, deretter utover mot Nordnes, forbi den eldgamle byporten der, og opp til Klosteret, gult i skinnet fra lyktene. Det var en kjølig trekk i luften, det føltes oppløftende etter den lange og varme sommeren. Jeg gikk hele veien til parken på yttersiden, satte meg på en benk ved pynten der og så mot lysene på den andre siden av fjorden.
For en fin kveld det var, tenkte jeg. Og så tenkte jeg på barna, og så begynte jeg å grine.
Da det var over, så jeg meg rundt, følte meg plutselig helt ubeskyttet.
Bare jeg kunne snakke med noen.
Med Camilla kunne jeg snakke om alt. Men jeg kunne ikke ringe henne nå, så sent. Og jeg visste heller ikke hva jeg skulle si. Det var jo ingenting.
Sigrid, som jeg hadde kjent hele livet, snakket jeg også med alt om. Bortsett fra Gaute og forholdet vårt. Mannen hennes Martin hadde blitt gode venner med Gaute, og jeg stolte ikke helt på henne, at hun ikke gikk videre med det jeg fortalte. Eller, jeg stolte på henne, men lojaliteten til ektefellen er ofte større enn til venner.
Slik måtte det jo være.
Når hadde jeg sist sagt noe til Gaute som ingen andre visste?
Selv den store krisen min hadde jeg holdt ham utenfor.
Noen kom gående langs veien bak meg. Jeg snudde meg, men det var ingen fare, det var bare et eldre par med en hund.
Jeg tok fram telefonen og bladde gjennom adresselisten.
Stanset ved mammas nummer.
Henne kunne jeg ringe til sent.
Men ville jeg det?
Jeg stakk hendene i jakkelommene, presset armene inn mot kroppen.
Mørket i de store trærne rundt meg var tett, og så nesten ut til å være en del av dem der de ruvet svarte mot himmelen.
Da jeg var liten, kjente jeg hvert eneste tre i nabolaget. I bevisstheten min var de individer, siden de alle hadde sitt særpreg, uten at jeg noen gang tenkte det i klare tanker. Som fornemmelser lutet de seg inn i sinnet. Bjørka, eika, granen, furua, ospen, asken, rognen.
Pappa hadde vært som et tre, hadde jeg ikke tenkt det da jeg satt på skuldrene hans så høyt over bakken og holdt hendene på hodet hans?
Jeg husket hendene hans, de var så store. Og jeg husket skjegget hans. Øynene, glimtet i dem. Men når jeg tenkte direkte på ham, løste de få bildene seg opp, og det jeg satt igjen med, var en slags påstand.
Han fantes bare i utkanten av tankene nå, hvor alt det vage levde.
Plutselig var jeg omringet av store, mektige skapninger der på benken. Uutgrunnelige og tause, hverken fiendtlige eller vennlige, uten meninger om oss småfolket som alltid hastet hit og dit, i en fart de ikke begrep eller brydde seg om. Og de var jo levende vesener, og ikke bare ting, som man så lett forholdt seg til dem som.
Som tenåring hadde jeg lest et fullstendig omveltende dikt i Tideboken av Rilke. Min Gud er mørk, stod det, og lik en spindelvev: hundre røtter drikker stille. Dette er grunnen jeg vokste opp av. Mer vet jeg ikke, for greinene mine hviler i dyp stillhet, beveget bare av vinden.
Det var første gang tanken på Gud forlot meg selv og mitt.
Trærne var levende skapninger, og Gud var også deres skaper.
Mørket, jorden, fukten, det var trærnes Gud.
Hva var min Gud?
Hva var min grunn?
Jeg sa jeg var kristen lenge før jeg ble det. Noen i klassen var med i Ten-Sing, og de overtalte meg til å følge med en kveld. Jeg visste at mamma ville mislike det intenst, det var kanskje noe av årsaken, det var noe forbudt som faktisk ikke var ulovlig. Jeg var tretten år gammel, og jeg hadde rett til å ha mitt eget liv. Omtrent slik var det jeg følte det. Da jeg var seksten, byttet jeg ut Ten-Sing med et kirkekor, og året etter dro vi til en korfestival i Krakow i Polen. Vi sang i en gammel, praktfull kirke, og da stemmene våre fylte kirkerommet, hørte jeg dem utenfra samtidig som jeg var inne i dem, og sjelen min fyltes med en intens glede og fryd, sterkere og renere enn jeg noensinne hadde kjent det, og den kom på samme måte både innenfra og utenfra. Jeg tror det handlet om at jeg var til, følelsen av å være til, men også av å høre til, at jeg inngikk i en større sammenheng, og at det var i den sammenhengen all mening lå.
Det hadde vært en sekstenårings følelser. Men de var fortsatt gyldige nå, mer enn tjue år senere, de forble sanne uansett hvor mye mer erfaring og kunnskap jeg tilegnet meg. Meningen lå ikke i meg, meningen lå ikke i den andre, meningen oppstod mellom oss. Korsangen var det enkleste bildet på det. Og Jesu lære handlet om å praktisere det. Alle var like, alle var en del av det store, og i det store befant Gud seg. Det gikk ikke an å overvurdere radikaliteten i den tanken. Men for virkelig å forstå den måtte man skrelle bort to tusen års teologihistorie og se hva Jesus faktisk gjorde og sa. Han hadde søkt seg mot de marginaliserte, mot de som ikke hadde noen egen stemme, mot de undertrykte. På et av de få stedene i Bibelen hvor en kvinne kommer til orde, nemlig i Marias lovsang, sier hun om Herren at han støtte mektige ned av deres troner og opphøyde de små, at han mettet sultne med gode gaver mens han sendte rikfolk tomhendte bort. Den Herren hun tilba, var subversiv. Og barnet Maria siden fødte, Jesus, gikk blant de utstøtte og de mislikte, de syke og de fattige, spedalske og horer. Budskapet hans, at vi er alle like for Gud, kan ikke leve som teori, for de fleste er stengt ute fra teorien, og det var jo akkurat derfor Jesus gikk blant de utstøtte, og ikke ble en av de skriftlærde, eller teoretikerne, som jeg pleide å kalle dem. Det var et gap mellom teoretikerne og folk flest, og det var et gap mellom folk flest og de som var på bunnen av samfunnet. Jesu lære var praktisk: han skrev ikke om dem eller til dem, han vandret blant dem. Snakket med dem, lyttet til dem, inkluderte dem. Alle var like, alle var en del av det store, og i det store befant Gud seg. Og i Gud nåden, i Gud tilgivelsen, i Gud værensfylden.
Det var min grunn.
Men hva var det verdt når jeg ikke engang klarte å ta vare på forholdet til det nærmeste mennesket i livet mitt?
Ramsvik lå koblet til en respirator midt i det kraftig opplyste rommet, omspent av ledninger og omgitt av monitorer. Det var fem leger i rommet. Henriksen fra sykehuset sto ved siden av operasjonsbordet og snakket med det jeg forsto var lederen av donasjonsteamet.
Camilla hadde briefet meg da jeg kom inn. Ramsvik hadde fått en ny blødning den kvelden, den var så kraftig at det ikke hadde vært noe mer å gjøre, skadene i hjernen var for store. Han hadde straks blitt lagt i respirator, og ble holdt i live for at organene ikke skulle ta skade.
Det var umulig å forstå at han var død. Brystet hans hevet og senket seg og hjertet slo. Han så ut som en hvilken som helst pasient i narkose.
Jeg hadde likt ham. Han hadde vært en uvanlig mann.
– Godt å se deg, Solveig, sa Henriksen. – Bra med deg?
Øynene hans smilte over masken.
– Mhm, sa jeg.
– Jeg tenker vi setter igang, jeg.
– Ok, sa jeg.
Prosedyren ville være at Henriksen ledet operasjonen til respiratoren ble koblet fra og hjertet stanset, og at Oslo-legene tok over etter det.
Vanligvis ville han ha satt på musikken sin nå. Spillelisten hans var fra femtitallet, Elvis, Jerry Lee Lewis, Bo Diddley, men også Frank Sinatra og andre croonere. Jeg syntes det var litt teit, men hadde alltid likt Elvis. Særlig Blue Moon.
Denne kvelden skulle alt imidlertid foregå i taushet, av respekt for den døde.
Jeg gikk bort til Ramsvik. Han hadde friskere farge i kinnene nå enn da jeg så ham tidligere den dagen. Jeg ga ham blodfortynnende, mens Camilla gjorde klar maskinen som skulle overta blodomløpet når hjertet stanset. De fremmede legene sto bak oss og pratet med armene over brystet.
Jeg så bort på monitorene. Alle funksjoner forløp normalt. Hjertet slo jevnt og trygt.
Henriksen bøyde seg over Ramsvik, kikket opp på meg, jeg rakte ham kateteret. En ballong skulle føres inn gjennom det når hjertet hadde stanset. Han satte det i lysken, og jeg så på ansiktet til Ramsvik, som forble absolutt ubevegelig. Han hadde ingen narkose, men hjernen registrerte ingenting av smerte, den var helt livløs.
– Da så, sa Henriksen og rettet seg opp. – Da skrur vi av respiratoren.
Han gjorde det selv.
Alle så bort på monitorene. Det kunne av og til gå flere timer før pusten opphørte og hjertet stanset. Gikk det mer enn nitti minutter, kunne ikke organene brukes. Men det skjedde nesten aldri.
Heller ikke nå. Pusten til Ramsvik ble svakere og svakere, og etter kanskje ett minutt opphørte den helt.
Hjertekurven på monitoren flatet langsomt ut, til hjertet sluttet å slå og den bare var en strek over skjermen. Et alarmsignal lød.
– Fem minutter, sa Henriksen. – Fra nå.
Han gikk ut av rommet. En av assistentlegene fulgte ham.
Jeg så på den livløse kroppen som for bare noen sekunder siden hadde vært levende,
blunket for å få bort tårene, passet på ikke å møte noens blikk mens jeg sammen med donorsykepleierne begynte å gjøre klart for den siste delen av operasjonen, som var den omfattende. Brystet skulle åpnes, de forskjellige organene tas ut, det var et minutiøst og tidkrevende arbeid, og så skulle organene kjøles ned før de ville løpe ut med beholderne og fly tilbake til Rikshospitalet, hvor pasientene allerede ventet, klargjorte for operasjon.
Ingen feil kunne gjøres, alt måtte foregå hurtig og presist.
– Du har gjort dette før? sa en av sykepleierne, en mann som så ut til å være i begynnelsen av trettiårene. Han så usunn ut, med poser under øynene, men det gjorde vel alle i det skarpe lyset.
– Jeg jobbet på Rikshospitalet for noen år siden, sa jeg.
– Som operasjonssykepleier?
– Ja.
– Og så endte du opp her?
– Kommer herfra, sa jeg. – Jeg ville hjem.
– Kjente du ham? sa han og nikket mot Ramsvik.
– Han var pasienten min.
Han ristet på hodet i sympati. Bak oss kom Henriksen tilbake.
– Da var fem minutter gått, sa han. – Ingen livstegn?
– Nei.
– Da kjører vi, sa han. – Værsågod.
Donorlegen førte en ballong gjennom kateteret og inn i hovedpulsåren. Den ble blåst opp nedenfor hjernen, og blokkerte all eventuell blodtilførsel til den. Så koblet en annen lege på maskinen som pumpet blodet rundt og tilførte det oksygen, slik at organene ble holdt i live.
Jeg hadde alltid funnet det uhyggelig, for nå levde underkroppen mens overkroppen var død. Hodet, halsen og brystet over hjertet ble kaldt og etterhvert blått, mens underkroppen var frisk og varm.
Aktiviteten var febril rundt meg. Jeg trakk brettet med skalpeller, kniver og klyper mot meg, ordnet dem en siste gang før legen skulle begynne. Ramsviks store kropp lå ubevegelig på bordet foran oss; ansiktet var helt hvitt, drenert for blod, med et svakt islett av blått.
Jeg rakte legen skalpellen, og han skar et langt snitt hele veien ned. Da det var gjort, fikk jeg skalpellen tilbake, og etter å ha satt den i koppen, rakte jeg ham sagen. Jeg kikket bort på Ramsvik da han startet den.
Ramsvik lå med åpne øyne.
– Pasienten er våken! ropte jeg.
– Ikke tull, sa donorlegen og skrudde av sagen. – Det er ikke mulig.
Men han så også at øynene var åpne.
– Har aldri sett det før, sa han. – Men jeg hadde engang en som ropte etter at han var død. Det var uhyggelig, det!
Han startet sagen igjen.
Men det var ikke døde øyne som lå der åpne. Det var liv i dem, jeg så det. Det var som om han så ut på verden fra et sted langt, langt borte.
Men hjertet slo ikke. Og hjernen hadde vært uten blod så lenge.
Likevel. Det var liv i de øynene.
– Er det sikkert at han er død? sa jeg. – Kan noe ha gått galt med ballongen?
Både Oslo-legen og Henriksen så irriterte på meg.
– Det er bare en refleks, sa Oslo-legen. – Han er hjernedød. Hjertet har ikke slått på evigheter. Det er ikke mulig at det er liv i ham.
– Se på røntgenbildet, Solveig, sa Henriksen. – Og på blodtrykkene. Ballongen virker.
– Vi har fulgt protokollen nøyaktig, sa Oslo-legen. – Han er død som en død fisk. Nå fortsetter vi.
Han bøyde seg fram og presset sagen hvinende mot brystbeinet. Et fint støv spredte seg ut i lufta da han presset den ned gjennom beinet, og da han langsomt dro det nedover, piplet det fram friskt og rødt blod.
Ramsvik åpnet munnen.
– Stopp! ropte jeg.
Legen skrudde av sagen igjen.
– Aaaaaaaaaaaa, kom det lavt, nesten uhørlig fra kroppen på bordet.
– Hva i helvete er det som skjer? sa legen. – Det skal ikke være mulig! Det er umulig!
Jeg så på monitoren. Hjertet hadde begynt å slå igjen. Kurven var lav, men det var en kurve.
– Hjertet slår! sa jeg.
Han levde.
En slags panikk bredte seg i rommet. Øynene over maskene var redde, kikket rundt seg etter noe å holde seg fast i.
– Definisjonen på døden er at den er irreversibel, sa Henriksen. – Det går ikke an å komme tilbake fra døden. Så han er ikke, og har ikke vært, død.
– Herregud, sa sykepleieren.
– Hva gjør vi nå? sa donorlegen.
– Vi syr ham sammen, og så skanner vi hjernen hans, sa Henriksen.
– Ingen organer i kveld, med andre ord, sa donorlegen.
– Nei, sa Henriksen.
– Hvordan er det mulig? sa donorlegen og ristet på hodet. – Det har ikke vært sirkulasjon i hjernen på en halvtime. Hjertet har ikke slått. Og ballongen har funket, ikke sant?
– Har sett sånn ut, sa Henriksen. – Men faktum er at han lever.
– Hva vil skje med ham nå? sa jeg.
– Vi kommer ikke til å gi ham behandling, sa Henriksen. – Så han kommer til å dø stille og fredelig. Det er det beste for alle.
Han hevet stemmen.
– Ikke et ord om det som skjedde her, utenfor dette rommet, er det forstått? Ikke et ord i Oslo, ikke et ord her.
Jostein hadde selvfølgelig ikke kommet da klokken ble kvart over sju og jeg måtte gå på jobb. Det var hans problem, ikke mitt, tenkte jeg, men ventet likevel i det lengste før jeg skrudde av ovnen og gikk inn på soverommet og gjorde meg klar. Det var hett som i helvete der inne, selv om vinduet stod på vidt gap. I hagen utenfor var det helt stille. Jeg ble stående og se på den et øyeblikk. Gresset i hellingen var gulsvidd, selv om jeg hadde vannet så mye jeg kunne gjennom hele sommeren. Det gjorde fortsatt vondt i hjertet å se stubben ved gjerdet, der kastanjen hadde stått. Så fin den hadde vært om våren med de hvite blomstene og det tette løvverket. Men slik var livets gang. Selv trær ble syke og døde. Så mye annet fint skjedde likevel, tenkte jeg og bøyde meg fram for å se klatrerosene som hadde kommet for noen uker siden med de hvite blomstene i klaser.
Jeg lurte på om jeg skulle lukke vinduet siden jeg skulle gå, men Ole ville jo være her og Jostein kom snart hjem, og han ville ikke like et kokhett soverom.
Pusten min fylte rommet, og lyden av føttene når de gled gjennom beina på jeansen. Og fra rommet til Ole vegg i vegg den evinnelige lave klapringen fra tastaturet. Jeg skiftet til en hvit bh og tok på meg en hvit t-skjorte. Stod foran skapdøren noen sekunder og lurte på om jeg skulle ta en lett jakke, det kunne bli kaldere til natten, men droppet det, jeg skulle jo være inne uansett.
Jeg sjekket telefonen for å se om han hadde sendt en av unnskyldningene sine, det hadde han ikke, og jeg la den i vesken sammen med solbrillene og inhalatoren. Så banket jeg på døra til Ole.
Han satt med ryggen til i den digre ergonomiske kontorstolen sin. Han hadde på seg den grå shortsen og den svarte t-skjorten han hadde hatt på seg hele uken.
– Er alt bra med deg, Olemann? sa jeg.
Han snurret stolen halvt rundt og så på meg.
Han var annerledes, jeg så det med en gang. Det lyste nesten av ham.
– Ja, sa han og smilte. – Nå er alt er bra, faktisk.
Hadde noe hendt? Hva hadde hendt?
– Så bra, sa jeg. Visste ikke hva annet jeg skulle si. Vanligvis ville han ha sukket og sagt jada, mamma, eller irritert spurt hvorfor jeg spurte om det, uten engang å gidde å snu seg, så vant var han til spørsmålet.
– Ja, sa han. – Det er bra.
Kunne han ha møtt noen?
Han hadde jo bare vært inne.
Og ingen jente ville ha noen som gikk i sånne myke shorts. Og med så fett hår.
– Veldig fint, Ole, sa jeg. – Jeg går nå. Men pappa kommer snart hjem.
– Ok, sa han. – God vakt, da.
– Takk, sa jeg. – Ring om det er noe.
– Ok.
I bunnen av trappen måtte jeg stanse for å få igjen pusten. Det hadde virkelig blitt ille; før var det bare å gå opp trappene som fikk halsen til å snøre seg sammen.
Det var som å puste gjennom et sugerør.
Og det forandret hodet også, det ble fullt av alt jeg ikke kunne gjøre. Som om makten sildret ut mellom fingrene på meg.
Ikke at jeg hadde makt. Men alt det jeg pleide å gjøre.
Luften stod og dirret over asfalten da jeg kom ut. To spurver satt og hakket i hver sitt eple på epletreet, uten å bry seg om de blanke, solblinkende remsene jeg hadde hengt opp i greinene. De fløy opp da jeg viftet med armene. Jeg visste at det var nytteløst, de ville vende tilbake i det samme jeg hadde kjørt, men det ga meg likevel en liten tilfredsstillelse.
Jeg stanset foran bilen og famlet etter nøkkelen i vesken.
Men hvor var den hen?
Jeg rotet gjennom vesken med begge hender. Brilleetuier, briller, halstørklær, husnøkkel, paracetpakker, tyggegummipakker, inhalatorpatroner og inhalatoren, alt mulig, bare ingen bilnøkkel.
Hvor hadde jeg lagt den?
Jeg gikk opp igjen, litt for fort, måtte stanse på toppen av trappen for å få igjen pusten. Så sjekket jeg bordet i stuen, bordet på kjøkkenet, nattbordet på soverommet. Ingen nøkkel å se noe sted.
Klokken var alt halv åtte. Jeg hadde fortsatt tid nok, men da måtte jeg dra i løpet av de nærmeste par minuttene.
– Ole? ropte jeg.
– Ja? svarte han inne fra rommet sitt.
– Kom hit litt.
Han åpnet døren, hørte jeg.
– Hvor er du, da? sa han.
– Her inne, sa jeg. – Kan du hjelpe meg? Jeg finner ikke bilnøkkelen.
Han kom til syne i døråpningen. Jeg satte meg ned i stolen.
– Mamma er litt andpusten, sa jeg.
– Kan ikke mamma finne bilnøkkelen? sa han. – Er mamma hjelpeløs?
– Slutt, sa jeg. – Jeg vet ikke hvorfor jeg sa det sånn.
– Hvordan sånn?
– Det med «Mamma», sa jeg.
– Nei, det var litt rart, sa han. – Men jeg kan lete. Sitt du.
Han lette på de samme stedene som jeg hadde lett på, uten at jeg sa noe, det kunne jo hende jeg hadde oversett den, og så var det så godt å bare sitte der.
– Nope, sa han.
Hvorfor var han plutselig så lys og lett?
– Har det hendt noe? sa jeg.
Han stanset og så på meg.
– Nei, sa han. – Hva skulle det være?
– Ikke vet jeg, sa jeg. – Du virker bare annerledes.
– Gladere?
– Ja.
Han så ut mot hagen.
– Blir du bekymret da, når jeg er litt gladere? sa han.
– Ikke snakk så dumt. Selvfølgelig ikke.
Det var merkelig hvor ulik han var sin far. Så var og så sart.
Trekkene hans var også ulike, og hele kroppsholdningen.
Jostein hadde vært en vakker mann. Kunne fortsatt se det vakre i ansiktet hans, de lysende blå øynene. Den tette, kraftige kroppen hadde blitt feit, men han var ikke slapp, ikke som Ole, med sine bøyde skuldre og sitt bløte ansikt.
Som baby hadde han vært uimotståelig.
Som barn sky og umotorisk.
Det valpeaktige ville renne av ham om han bare kom seg ut, fikk litt sol på kroppen, fikk noen venner som gjorde at han måtte skjerpe seg, trene, kanskje, kle seg bra …
Så mye lå i holdningen.
– Her er den! ropte han innefra badet.
Jeg reiste meg.
– Så bra, sa jeg. – Takk skal du ha. Får jeg en klem før jeg går?
– Vil mamma ha en klem? sa han og kom mot meg.
Jeg smilte.
– Jeg vet ikke hvorfor jeg sa det, sa jeg jo. Jeg pleide å si det når du var liten, vet du.
Han rakte meg nøkkelen.
– Takk skal du ha, sa jeg.
Uten et ord la han armene rundt meg. Jeg la kinnet mot brystet hans.
– Ok, mamma, sa han og gjorde seg fri. – Nå må du gå.
– Tekst meg når du legger deg, da, sa jeg. – Så kan jeg ønske deg god natt.
– Skal jeg gjøre, sa han og gikk innover mot rommet, mens jeg gikk ut til bilen, som jeg klokelig hadde parkert i skyggen under kirsebærtreet da jeg kom hjem fra butikken tidligere den ettermiddagen, sånn at temperaturen inne i den ikke var uutholdelig.
Åse våknet i grålysningen, stod først glad og ropte i senga med hendene om sprinklene, men da jeg drøyde med å komme ettersom jeg alt hadde vært oppe og gitt henne melk i firetiden og siden hadde ligget våken og håpet at hun ville legge seg ned igjen og sove videre, gikk det over til høye skrik og til sist gråt.
Helge vred seg urolig ved siden av meg.
– Hvor mye er klokka? mumlet han først. Så: – For Guds skyld, kan du ikke ta henne?
Jeg la hånda på brystet hans, klemte kinnet mitt mot hans, ru av skjeggstubber, og kysset ham i halsgropen.
– Gratulerer med dagen, gamle gubben, hvisket jeg.
Han åpnet øynene og vendte ansiktet søvnig mot meg.
– Det var sant, sa han, strakte hånda og og rusket meg i håret. – Takk skal du ha. Hvor mye var klokka, sa du?
– Jeg sa ikke det. Men den er halv seks.
– Herregud, sa han.
– Du kan bare sove videre. Jeg tar henne. Det er din dag idag.
Han snudde seg og presset hodet mot puta, bøyde nakken så langt tilbake som det gikk, og bare noen sekunder senere begynte pusten hans å gå jevnt og trutt samtidig som munnen åpnet seg.
Jeg reiste meg, grep nattkjolen og tok den på meg på vei bort til hjørnet av rommet hvor senga til Åse stod.
Hun strakte opp armene med kosebjørnen i den ene hånda.
– Du våknet jammen meg tidlig idag, sa jeg og løftet henne opp på hoften. Hun la hodet mot skulderen min og presset den vesle hånda mot ryggtavlen min.
– Du er ei så god jente, Åse, sa jeg og kysset henne på pannen. – Skal vi gå ned?
– Nn, sa hun, det betydde ja. Nn betydde også nei, men da var intonasjonen annerledes, gikk ned istedenfor opp.
Mobilen. Den måtte jeg ha med.
Med Åse på armen gikk jeg bort til min side av senga og tok telefonen på nattbordet.
Stillingen han sov i så enormt ukomfortabel ut, men det var bare på den måten han kunne sove, hadde jeg skjønt. Med hodet bøyd tilbake så langt det gikk.
Kanskje han tiltet hodet så den mørke skyen av søvn skulle bre seg ut fortere. For han sovnet alltid så fort. Og han sov alltid så dypt at jeg tvilte på at han noen gang hadde sett meg sove.
– Pappa sover, sa jeg lavt til Åse, som stirret på ham mens hun suttet på smokken.
– Nn, sa hun og vred seg i grepet mitt, ville videre nå.
Jeg gikk inn på badet og plasserte henne på gulvet mens jeg satte meg på do for å tisse. Hun vaklet fram til badekarskanten, kikket nedi, bøyde seg ned og grep noen av lekene på gulvet, kastet dem en etter en oppi badekaret.
– Bang! sa jeg.
Hun så på meg og smilte. Det gjorde meg varm om hjertet.
Nede åpnet jeg døra til terrassen så hun kunne gå inn og ut som hun ville mens jeg satte på kaffe og skrudde på radioen. Solen hadde ennå ikke stått opp, men himmelen var lys og luften utenfor ubegripelig varm.
Med kaffekoppen i hånda stod jeg og kikket utover takåsene mot fjorden nedenfor og fjellene bak den igjen. Åse trillet den store marihøna på hjul fram og tilbake over skiferen. Bleia hang tungt på henne, og jeg gikk inn og hentet en ny på badet, fant en lyseblå bomullskjole i tørketrommelen så jeg ikke behøvde å forstyrre Helge der oppe, la Åse på sofaen og skiftet på henne.
På radioen snakket de om det nye himmelfenomenet som hadde dukket opp fra ingensteder kvelden før. En ekspert fra universitetet la ut om supernovaer. Stemmen hans lød ivrig og stolt, han visste hva han snakket om og endelig hadde hans stund kommet.
– Sånn, jenta mi, sa jeg og bar henne bort til barnestolen, fant en yoghurt i kjøleskapet og begynte å mate henne. Først satt hun rolig, åpnet munnen når skjeen kom, svelget og åpnet den igjen, mens hun hele tiden kikket meg i øynene. Det var en sånn ubegripelig varme og tillit i øynene hennes, tenkte jeg, og en så stor åpenhet.
Ikke en skygge, ikke en sky.
– Hei du, sa jeg. – Hva tenker du på nå?
Plutselig ropte hun og begynte å fekte med den ene armen. Oppmerksomheten hadde forskjøvet seg til noe bak meg.
Jeg snudde meg for å se hva det kunne være.
– Aha! sa jeg. – Du vil ha din egen skje?
– Nn, sa hun.
Jeg tok en fra skuffen og rakte den til henne, hun klemte den hardt i hånda og forsøkte å stikke den ned i yoghurtbegeret. Da hun ikke lyktes, ropte hun høyt av frustrasjon. Jeg grep håndleddet hennes og ville hjelpe, men det ville hun absolutt ikke vite av.
– Rrraaaaa! ropte hun.
Ligg unna, mamma, betydde det.
Da hun endelig fikk skjeen ned i begeret, vippet hun den opp igjen så en stor dæsj yoghurt landet på brystet mitt. Og før jeg rakk å forhindre det, tok hun hele begeret i hånda og kylte det i gulvet.
Så så hun på meg. Blikket var dels spørrende, dels ertende.
– Vil du ha noen blåbær? sa jeg.
– DAAA! ropte hun.
Jeg helte noen oppi en skål og satte den foran henne. Hun plukket dem opp ett og ett med tommel– og pekefinger og førte dem konsentrert og uten en lyd inn i munnen.
– Godt, hva? sa jeg og slikket fingeren som jeg hadde tørket bort yoghurten fra kjolen med før jeg hentet kluten og vasket gulvet foran stolen, skylte begeret og kastet det i søppelkassen. Så skjenket jeg i mer kaffe og drakk den stående i lyset fra takvinduet mens jeg kikket gjennom timeplanen på mobilen. Det var meningen at jeg skulle jobbe hjemmefra idag, men det var bare noe jeg hadde sagt, den egentlige planen var å forberede Helges fødselsdag. Han ville ikke ha noen oppmerksomhet, ingen gjester, ikke noe selskap – feire skulle vi to gjøre alene i Roma til helgen – men det gikk ikke an, han fylte seksti, og aldri i verden om han skulle få luske unna det også.
Jeg hadde alliert meg med Tore, broren hans, og vi hadde invitert fjorten gjester til kvelden. Drinker på verandaen, osso bucco til middag, det beste han visste – en av kokkene på Sjølyst, yndlingsrestauranten hans, skulle komme hit i ettermiddag og lage den. Og en spesiallaget kake til sist – ikke av den spektakulære sorten, men en slik bløtkake som hans mor hadde servert på bursdagene hans da han vokste opp, og som jeg skulle lage så snart han hadde gått på jobb.
Det meste var forberedt allerede. Men jeg måtte kjøpe blomster, vin, brennevin, frukt og mineralvann, hente presangen hos rammemakeren, stryke duken og serviettene, dekke på og pynte, kjøre Åse opp til mamma – det var alltid tusen små ting som måtte gjøres til et selskap, og store deler av dagen ville jeg ha Åse, i tillegg til at jeg måtte få unna noen brev og ta et par telefoner.
Jeg burde også holde en tale.
Hva jeg eventuelt skulle si da, kunne jeg tenke på i løpet av dagen.
Alt dette ga meg glede, og hadde gjort det lenge. Jeg likte tydeligvis å konspirere og å holde ting hemmelig. Kanskje fordi det lå så langt fra min egentlige natur?
Jeg kunne nesten ikke vente på å få se ansiktet hans når han kom hjem og det gikk opp for ham at han skulle feires, og det storstilt.
Åse så på meg og jeg la fra meg mobilen, løftet henne ut av stolen og satte henne ned på gulvet, plasserte skålen i oppvaskmaskinen, tok kaffekoppen i hånda og gikk etter henne ut på terrassen.
Randen på fjellene i øst glødet oransje. Ikke lenge etter stod de første strålene som spyd av lys innover.
I førtiårsdagen til Joar hadde kona hans holdt en tale der hun av en eller annen grunn hadde bestemt seg for å si det akkurat som det var med ham og dem. Ingen av gjestene hadde visst hvordan de skulle ta det, ubehaget spredde seg, folk så ned, vekslet stjålne blikk, og etterpå var det helt stille, bare lyden av kniver og gafler idet spisingen ble gjenopptatt.
Jeg forstod fortsatt ikke hvorfor hun hadde gjort det, hva hun trodde hun ville oppnå. Kanskje hun hadde tenkt at det var sant, og at sannhet var den viktigste verdien av alle. Førti år, det er alderen da man møter seg selv i døra og for siste gang kan gjøre opp status før det er for sent å forandre retning i livet. Sannheten hører hjemme der, uansett hvor fæl den er. Men ikke i en feiring! En feiring er til for det gode, for alt det som er bra, for de linjene i livet som er så store at det vonde ikke kommer med. For det vonde er alltid smålig.
Ikke at jeg hadde noe vondt å si om Helge.
Oppslukt av jobben sin, nokså endimensjonal i tankene utenfor det som interesserte ham, det vil si i hverdagslivet, men velmenende. Selvopptatt. Energisk. Viljesterk på noen områder, svak på andre. Full av uerkjent aldersfrykt.
Men ingenting av det sa noe om hvem han var.
En av dem du ikke ville skulle gå når dere var i samme rom, uansett hvor mange andre som var der. En av dem som sa ting du aldri hadde tenkt på før. En av dem du ville være nær.
Jeg så på Åse. Hun satt helt stille og stirret på noe foran seg. Stakk fingeren ned mot det, hva det nå var.
Jeg reiste meg.
– Har du funnet noe? sa jeg og bøyde meg over henne.
Fem marihøner krøp rundt på skiferhellen foran henne.
– Å, så fine! sa jeg. – Marihøner!
– Nn, sa hun.
– Maria fly-fly, kalte vi dem da vi var små, sa jeg og fikk en av dem til å krype opp på fingeren min. Jeg reiste meg og kastet den over rekkverket. Den tok straks til de små vingene sine og fløy ut i havet av luft.
– Der flyr den, sa jeg.
Først da så jeg at det var mange flere der ute. Tjue, tretti, minst. Noen av dem landet på rekkverket, noen på hellene, noen fløy bare fram og tilbake.
Merkelig.
– Ser du, Åse? sa jeg og løftet henne opp.
Når jeg visste hva jeg skulle se etter, så jeg stadig flere. Prikkene langt der ute måtte også være marihøner. En hel sverm som kom innover.
De begynte å lande rundt oss.
– Daa! sa Åse og viftet med hendene i begeistring.
Hellene krydde plutselig av marihøner. Noen satte seg på henne, på kjolen og i håret, og tre stykker landet på nattkjolen min. Jeg børstet dem vekk mens jeg forsøkte å gå inn uten å tråkke på noen av dem, men det var umulig, det var så mange av dem, og de knaste under de bare føttene mine da jeg gikk mot den åpne skyvedøra.
Jeg stengte den bak meg og satte Åse forsiktig ned på gulvet. Plukket marihønene ut av håret hennes, børstet dem bort fra kjolen, ned på gulvet hvor de begynte å krype rundt, sammen med de andre som hadde kommet seg inn.
Utenfor var terrassegulvet svart av insekter. Også på glasset i døra og de store vinduene var det fullt av dem.
bøker
David Adger,
Language Unlimited, Oxford 2019
Giorgio Agamben,
The Adventure, Cambridge / London 2018
Olav O. Aukrust,
Dødsrikets verdenshistorie, Bind 1–3, Oslo 1995
Georges Bataille,
Visions of Excess. Selected writings, 1927-1939
(Minneapolis 1985)
Georges Bataille,
The Sacred Conspiracy. The Internal Papers of the Secret Society of Acéphale and Lectures to the College of Society, London 2017
George Bataille,
The Accursed Share, New York 2019
Alan E. Bernstein,
The Formation of Hell. Death and Retribution in the Ancient and Early Christian Worlds (New York 1993)
Alan E. Bernstein,
Hell and its Rivals. Death and Retribution among Christians,
Jews and Muslims in the Early Middle Ages, Ithaca 2017
Ernst Bloch,
The Principle of Hope, Vol 1–3, (Cambridge 1986)
Ernst Bloch,
The Spirit of Utopia, Stanford, 2000
John T. Bonner,
The Evolution of Culture in Animals, Princeton 1980
Till-Holger Borchert/Joshua P. Waterman,
The Book of Miracles. Das Wunderzeichenbuch –
Le Livre Des Miracles, Köln 2017
Scott C. Bruce (Ed.),
The Penguin Book of the Undead.
Fifteen Hundred Years of Supernatural Encounters.
(New York 2016)
Scott C. Bruce (Ed.),
The Penguin Book of Hell (New York 2018)
E. A. Wallis Budge,
The Egyptian Book of the Dead. (The Papyrus of Ani) Egyptian Text Transliteration and Translation (London 1967)
Roberto Calasso,
The Celestial Hunter (London 2020)
Federico Campagna,
Technic and Magic. The Reconstruction of Reality, London 2018
Paul Carus,
The History of The Devil, Mineola 2008
John Casey,
After Lives. A Guide to Heaven, Hell & Purgatory, Oxford, 2009
Inger Christensen,
Essays. Del af labyrinten/Hemmelighedstilstanden,
København 2019
John Chryssavgis,
Creation as Sacrament. Reflection on Ecology and Spirituality, London 2019
Emanuele Coccia,
The Life of Plants. A Metaphysics of Mixture, Cambridge 2019
Daniel C. Dennett,
Consciousness Explained, London 1993
Laurent Dubreuil / Sue Savage-Rumbaugh,
Dialogues on the Human Ape, Minneapolis 2019
Robin Dunbar,
Human Evolution, London 2014
J.W Dunne,
The New Immortality, New York / London 1939
J.W. Dunne,
An Experiment with Time,
Mircea Eliade,
Shamanism, Princeton 2004
The Epic of Gilgamesh (London 2003)
Daniel Everett,
How Language Began. The Story of Humanity’s
Greatest Invention, London 2017
Carlo Ginzburg,
Fear Reverence Terror. Five Essays in Political Iconography,
London 2017
Johan Wolfgang Von Goethe:
Faust (Oslo 2012)
Martin Heidegger,
The Fundamental Concepts of Metaphysics, Bloomington 1995
Martin Heidegger,
Nietzsche. Vol 1–4, New York 1991
Heliodorus,
The Aethiopica, London 2015
Ernest Hemingway,
Islands in the Stream (New York 2004)
Herakleitos,
Fragment (Stockholm 1997)
Hesiod,
Theogony – Work and Days, Harmondsworth 1977
James Hoopes (Ed.),
Peirce on Signs, Chapel Hill / London 1991
Jesper Hoffmeyer,
Biosemiotik. En Afhandling om livets tegn og tegnenes liv.
København 2005
Nathan Houser / Christian Kloesel (Eds.),
The Essential Peirce. Selected Philosophical Writings, Vol. 1- 2, Bloomington 1992
Iamblichus,
On the Mysteries (Atlanta 2003)
Saint Irenæus of Lyons,
Against Heresies (2016)
Hans Jonas,
The Gnostic Religion (Boston 2001)
Hans Jonas,
The Phenomenon of Life. Toward a Philosophical Biology,
Illinois 2001
Hans Jonas,
Philosophical Essays. From Ancient Creed to Technologial Man, New York 2010
C.G. Jung,
The Earth Has a Soul, Berkeley 2016
Carl Kerényi,
Dionysos. Archetypal Image of Indestructible Life, Princeton 1996
Eduardo Kohn,
How Forests Think. Toward an Anthropology beyond the Human, Berkeley 2013
Anton Szandor LaVey,
The Satanic Bible, New York, 2005
Anton Szandor LaVey,
The Satanic Rituals. Companion to The Satanic Bible,
New York, 1972
Lucian,
Volume 1, Cambridge 1913
Lucian,
Selected Dialogues, Oxford 2009
Titius Lucretius,
Om tingens natur (Stockholm 2018)
Christopher Marlowe,
The Complete Plays (London 2003)
P. G. Maxwell-Stuart,
Satan. A Biography (Stroud 2011)
Timothy Morton, Hyperobjects.
Philosophy and Ecology after the End of the World,
Minneapolis 2013
Michael Moynihan / Didrik Søderlind,
Lords of Chaos. The Bloody Rise of the Satanic Metal
Underground, Port Townsend 2003
Thomas Nagel,
Mind & Cosmos. Why the Materialist Neo-Darwian
Conception of Nature is Almost Certainly False, Oxford 2012
Vladimir Nabokov,
Insomniac Dreams, Princeton 2018
Friedrich Nietzsche,
Moralens genealogi, Oslo 1994
Friedrich Nietzsche,
Dawn, Stanford 2011
Sherwin B. Nuland,
How We Die. Reflections on Life’s Final Chapter, London 2019
Daniel Ogden:
Greek and Roman Necromancy (Princeton 2001)
Ovid,
Metamorphoses, Oxford 2008
Pausanios,
Description of Greece (Cambridge / London 1926)
John M. Pearce,
Animal Learning & Cognition, New York 2008
Plato,
The Collected Dialogues, Princeton 1961
Plutarch,
Essays (London, 1992)
Pseudo-Dionysios,
The Complete Works, Mahwah, 1987
David Riggs,
The World of Christopher Marlowe, London 2005
Rainer Maria Rilke,
The Book of Images, New York 1994
James M. Robinson,
The Nag Hammadi Library (San Francisco 1988)
Kurt Rudolph,
The Nature & History of Gnosticism, New York 1987
Jeffrey Burton Russel,
The Prince of Darkness. Radical Evil and
the Power of Good in History, Ithaca 1988
Rüdiger Safranski,
Nietzsche. A Philosophical Biography (London 2003)
Rupert Sheldrake,
The Presence of the Past.
Morphic Resonance and the Habits of Nature (London 2011)
Peter Sloterdijk,
Not Saved. Essays after Heidegger, Camebridge / Malden 2017
Andrew Phillip Smith,
The Lost Teachings of the Cathars. Their Beliefs & Practises,
London 2015
Bram Stoker,
Dracula, London 2011
Oxana Timofeeva,
The History of Animals. A Philosophy, London 2018
Leo Tolstoy,
The Kingdom of God is Within You, 2016
Alice K. Turner,
The History of Hell (Orlando 1993)
Denys Turner,
The Darkness of God. Negativity in Christian Mysticism,
Cambridge 1995
Jakob von Uexküll,
A Foray into the Worlds of Animals and Humans,
Minneapolis 2010
Vergil,
The Aeneid, London 2008
Vergil,
The Eclogues and The Georgica, Oxford 2009
Richard T. Wallis (Ed),
Neoplatonism and Gnosticism (Albany 1992)
Colin Wilson,
The Occult, London 2015
Clive D. L. Wynne,
Do Animals Think? (Princeton 2004)
cred